Snø er skummelt! Hvertfall i Washington..

På amerikansk: full snøstorm

Trafikken stod bom stille

Jeg har ledd hånlig av pysete DC innbyggere som evakuerer skoler og arbeidsplasser fordi det kommer snø. 

Blizzard kaller de det.

Men jeg trekker det tilbake. Alt sammen. 

Hvertfall nesten da.    

                                              

I går var det snø da jeg våknet om morgenen. Greit nok, men jeg håper stadig at våren skal komme rekordtidlig til Washington i år.
Da Metroen vår plutselig stoppet på grunn av komplikasjoner (uff!), skulle hele klassen finne taxier. Det var snø, så det gikk ikke. Julie var handlekraftig, fikk tak i taxi, og plutselig var vi de eneste som hadde komt oss til United States Institute of Peace og en paneldebatt om Haiti. Resten var dratt tilbake til campus.

Fortauet la opp til en trivelig hjemve

Jeg lo av at to centimeter snø kan lamme hovedstaden i USA.

Strømøledningene hang ned i gatene

Snømann

I totiden fikk vi tekstmeldinger om at skolen ville bli stengt fra kl tre fordi det var meldt snøstorm. De fleste amerikanerne i klassen vår, inkludert lærerern, er litt mer
snøvant enn den jevne DC innbygger - så vi avlyste ikke timen.

Da vi kom ut snødde det. Det var forsåvidt skikkelig snødriv, men ikke mer enn Rennesøy hadde på julaften i år. Det var tydeligvis mer enn nok.

Jeg ble sittende på skolen for å lese litt før middag og  ut vinduet var det stadig merkelige lysglimt. Grønne. Generatorcrashes lærte jeg at det var. I tillegg lynte det heftig, tror jeg. Akkurat da var det mest plagsomme en hel haug med studenter som hørtes ut som om de aldri hadde sett snø før. Etter oppførselen å dømme hadde de definitivt ikke det. Deretter begynte blinkingen i lyset da vi spiste middag.

Tre faller over bil, in action

I rundt et minutt var det bekmørkt i spisesalen. Lyset kom på igjen, men de sluttet å vaske opp talerker. Hmm.
Det viste seg at strømmen var gått, men hele skolen går på svære aggregater, som driver alle hovedbyggene.

Fortauet var heller vanskelig å bruke

Etter middag begynte det virkelige eventyret: Da jeg skulle gå hjem. Jeg hadde overhodet ikke tenkt over at trær og strømledninger ikke tåler snø her. Det var tung snø som falt, den klebet seg på alt den traff. Inkludert meg. Innen tre sekund etter at jeg børstet snøen av, var jeg hvit som en snømann igjen.

Tre moser hus

Snøen førte til at svære trær knakk sammen. Jeg har ikke tenkt over at hele
Brandywine Street ligger i en svær allé av sikkert hundre år gamle trær.
Greiner og hele trær knuste biler, garasjer og hus. De sperret gater og smalt i bakken rett forann og bak meg mens jeg gikk så raskt jeg klarte hjemover. Et par ganger var jeg skremmende nærme å bli truffet.

Nesten hjemme, der knaker i trærn

I stedet ble jeg heldigvis bare truffet av smågreiner og snøras fra trærne. Det er allikevel lenge siden jeg har vært så redd. Det var en slags unntakstilstand i gata, der folk bare sprang fortvilet rundt og så på ødelagte hus og biler, mens de snakket med alle som kom forbi.

Det smalt, og der røyk nesten garasjen. Naboens vindu knuste også

Da jeg nærmet meg hjem ropte folk i en hage langs veien på hjelp.

Gasspeis gjør nytten

En mann var blitt truffet av en svær trestamme, og de trengte hjelp til å løfte den vekk. Heldigvis hadde de fått tak i mange, og vi fikk løftet treet bort før ambulansen kom. Det virket heldigvis som det gikk bra med mannen.

Jeg så i avisen i dag at det faktisk hadde vært dødsfall på grunn av et tre som falt over en bil med folk i. I kveld fortalte Dana (som jeg bor hos) at et vennepar av dem hadde fått problemer på vei hjem fra jobb i går. De jobber down town og skulle kjøre George Washington Avenue tilbake. Turen tar vanligvis 45 minutter, i går tok den fjorten, ja 14 timer.  Helt sykt.
Det var så mange svære trær som stadig falt over de store hovedveiene at trafikken stod bom fast. Man hadde også problemer med å få tak i utstyr som kunne løfte dem vekk, fordi de var så tunge. Som sagt, helt krisetilstand.

Rekognisering av skader i dag

Da jeg endelig nærmet meg hjem i går så jeg at akkurat mitt kvartal - det var mørklagt.
Det viser seg at jeg bor i det kvartalet som alltid mister strømmen. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor strømmen går lett når man ser på ledningene som henger mellom husene her. De er tykke, og bærer med andre ord mye snø. Derfor hang de aller fleste av dem i går i livhøyde på meg, hadde røket eller hadde fått et tre over seg.
Noen av dem lå bare og lagte rare lyde i gata.
Heldigvis har Dana og Harry peis! Så det var varmt nok. Fram med lommelykt og stearinlys..

Møtte denne på skolen i dag, noen er glade for snø.

I dag tidlig derimot var det bikkjekaldt. Brr!
Alt program på skolen var avlyst. Og i dag hadde jeg stor forståelse for hvorfor. I likhet med sovesalene på skolen hadde jeg ingen varme, ikke noe varmtvann og ikke noen strøm. I tillegg hadde vi selvsagt ikke internett, så kommunikasjon med skolen var litt innviklet. Takk og pris for tekstmeldinger. Etterhvert måtte jeg komme meg på skolen, rett og slett for å få varmen i meg. I firetiden fikk jeg gladmeldingen om at vi hadde fått strøm her hjemme igjen. Det har de ikke på skolen, stakkar.

Jeg har nå en god del større forståelse for hvorfor innbyggerne i DC får snøpanikk.
Det er fremdeles et paradoks at de håndterer et rakettangrep langt bedre enn snø, men jeg innrømmer at gårsdagens opplevelser var ganske skumle.

Jeg krysser fingrene for at snøen snart forsvinner.
Hovedsaklig fordi folk i DC aldri har hørt om følgende: Måke fortau, gruse eller vinterdekk.

ALLE var ute og måket snø i dag, det var jo fri...