Imigrasjonsprosessen aka stigespillet

Dere trodde kanskje imigrasjonsprosessen var over bare fordi man har kommet seg inn i USA - å nei nei. Her finnes det stadig ny muligheter for å rykke tilbake til start eller rusje tilbake til midt i prosessen. For min del innebærer det at jeg skal tilbake til flyplassen i dag. Nei, jeg tuller ikke.

Denne prosessen kunne tross alt vært et heltidservev fra begynnelsen av.For de som møtte meg i november, så har ikke prosessen vært mindre frustrerende etter det. Det hele begynte da internasjonal seksjon velmenende stresset oss voldsomt på at vi måtte være raske med å søke om visum og intervju. Vel, ettersom jeg innså at dette raskt kunne forsvinne i innspurten i Arbeidsutvalget så satte jeg i gang ganske med en gang. Dårlig ide. På dette tidspunktet hadde den amerikanske ambasaden et elektronisk eviglangt søknadsskjema som sympatisk nok tømte seg for all informasjon etter tjue minutter. Men på rundt fjerde femte forsøket, godt inni dag to klarte jeg i det minste å nesten nå slutten, nesten.


Når en kom til slutten av en evigvarende søknad, der man selvsagt hadde svart på diverse spørsmål om å være terrorist, folkemorder eller prostituert, så viste det seg at man trengte et SEVIS nummer. Det hadde ingen på internasjonal seksjon sagt noe om, så jeg prøvde et par forskjellige nummer. Dette medførte selvsagt et par ekstra utfyllinger av dette trivelige skjemaet og en hel del frustrasjon.
Hver gang man nærmet seg slutten fikk man beskjed om å fylle ut et skjema.
For å fylle ut dette skjemaet skulle man finne koden på et annet skjema. 
Fantes det noen måte å finne ut hvordan dette skjemaet så ut eller hva det var - neida.
På dette tidspunktet tenkte jeg at UiB egentlig virket nokså fristende, sett opp i mot disse ulidelig store mengdene labyrintkonstruerte byråktratiske prosessene. Rykk tilbake til start.

Etter som jeg bestemte meg for å la det hele ligge fikk vi plutselig SEVIS nummeret i posten.
Wow, der kunne en spart seg for mye informasjon ved bare å være litt bedre opplyst.
Plutselig fikk jeg gjennomført hele søknadskjemaet, som jeg nå kunne utenatt.
Hurra, nesten en stige opp.
I mellomtiden hadde den amerikanske ambasaden sympatisk nok bestemt seg for å gi skjemaet sitt minne, så når man brukte mer enn tjue minutt på å finne et uavhengig vitne på hva jeg skulle i USA (åjadda), så kunne man hente fram igjen opplysningene. Eureka.

Deretter stod bare den overhodet ikke latterlige -reis til Oslo ens ærend for intervju på ambasaden- prosessen igjen. Jeg fikk heldigvis kombinert det med Hamarbesøk før jul. Denne surrealistiske opplevelsen begynner selvsagt med at en må stå nærmere to timer i kø i ti minusgrader på gata utenfor ambasaden. Hver gang man nærmer seg målet, i form av sikkerhetskontrollen, kommer en amerikansk statsborger og tar snarveistigen forbi deg. Jeg holdt forsåvidt nesten på å rykke tilbake til start enda en gang, da jeg av alle ting klarte å ta feil av dagene jeg skulle hatt intervju. Takket være en faktisk hyggelig vakt, så fikk jeg allikevel komme inn - puh! Inne på ambasaden har man selvsagt ikke lov å ha med seg noe annet enn pass og penger - ikke glem penger. Til nå i prosessen hadde et visa allerede kostet 1500 kroner og ytterligere 900 kroner skulle til for i det hele tatt å få komme på intervju.

Deretter fulgte et nokså meningsløst intervju, der man allikevel var nokså bekymret.
Halvparten av de som var forann meg i køen ble nemlig sendt hjem med uforettet oppdrag som følge av bagateller som rift i omslaget på passet eller reiser i bekymringsverdige land.
Jeg hadde ingen av delene og kunne med andre ord passere gjennom nåløyet. Hurra.

Visumet kom i posten som det skulle og varte helt til syvende juni - tid til å reise. Jippi.
Men andre skoledag kunne American University fortelle oss at det slettes ikke er visumet som bestemmer når vi må dra - men dette evig viktige DS 2019 skjemaet. Da skal jeg med andre ord ut langt tidligere. Strålende. Jeg får heller komme tilbake som turist.

Før jeg dro til USA ble jeg advart om en voldsom kø og en omhyggelig prosess på flyplassen. Ettersom jeg reiste første nyttårsdag var det rett og slett ingen kø. Alle i imigrasjonsmyndighetene var mest opptatt av en stor gruppe arabiske studenter som kom tilbake etter ferie hjemme - så det gikk smertefritt. Hadde de bare klart å gjort jobben sin.
Å jadda det stopper ikke. Skolen sjekker nemlig at alle dokumentene våre er i orden.
Jeg fikk den hyggelige mailen om at DS 2019 skjemaet mitt ikke var stemplet, så i dag bærer det tilbake til flyplassen som heldigvis er et godt stykke unna. Hei som det går!
Jeg har ingen forhåpninger om at dagens utflukt skal være smertefri, det er det ingen grunn til å tro.
Jeg håper bare at jeg ikke rykker tilbake til start, igjen.

Det er jammen godt jeg er slikt et tålmodig menneske, ehe.