Dette blir ingen hvilestue!

Vår campus på AU

Jeg innbilte meg at utveksling skulle bli fredelig og bedagelig,
jeg skulle bare surfe inn det siste semesteret av bachelorgraden.
Vel, denne uken har jeg ettertrykkelig fått bekreftet at her er det bare å brette opp armene.

I forgårs fikk jeg omsider flyttet. Selv om det rett og slett var trist å dra fra Bill og Tom så
er det fint å kunne flytte ut av kofferten og kunne kjøpe inn sin egen mat...

Jeg har forretsen akkurat erfart at det var en meget dårlig ide å være skrubbsulten første gang
jeg var på et amerikansk supermarked. Det resulterte hvertfall i at jeg har mat for en stund...

Rommet mitt :)

Min nye venn Tora

Nå bor jeg cirka 15 minutter fra Tenley Campus, som er der undervisningen min foregår.
Jeg er veldig fornøyd med ikke å bo på campus etter å ha sett enkelte av rommene,
men akkurat de første dagene kan det virke litt fristende å bo der alt skjer.
Likevel ville jeg ikke akkurat valgt bort eget soverrom og bad...

På onsdag kom alle de amerikanske studentene som skal gå på Washington Semester Program.
Til sammen er vi ca 365 studenter på programmet, det er visstnok flere enn noensinne.
Dette betyr at selv om vi er mange norske studenter, så er vi under 10 %.
Vi startet ballet i en kjempesvær kirke, utrolig spesielt og veldig amerikansk.
På kurset mitt, Foreign Policy, er vi bare to norske og tilsammen 4 internasjonale studenter.
Resten er hovedsaklig unge amerikanere som er veldrillet i å ivrig rekke opp hånda ved en hver mulighet.

Selv om jeg selvsagt var klar over at grunnlaget for karaktersettingen her er anerledes, så kommer det til å ta tid å vente seg til. Førstkommende onsdag starter vi for eksempel med en prøve, der vi skal sette navn på land og hovedsteder i Europa - etter det fortsetter vi hver uke til vi har unnagjort hele verde.
Hallo barneskolen, men samtidig har vi sikkert godt av det.

Programmet jeg går på består av to deler, som faktisk er nokså separate fra hverandre. Den ene delen er kurset om utenrikspolitikk. Den andre delen er internshipet. Kurset om utenrikspolitikk baserer seg i stor grad på hva som skjer i verden akkurat nå - og så lærer vi teori med utgangspunkt i dette. Vi får ikke noen timeplan for semesteret, men får en mail hver mandag om hva og hvor som er programmet for uka. Dette fordi de rett og slett arbeider fortløpende med å få inn de aller mest spennede talerne.

Julie og Clara går i klassen min

Hele programmet er i stor grad basert på good will fra talerne vi får inn - så i den forbindelse har vi rett og slett fått pent beskjed om å skrive under på en slags code of conduct som blant annet inneholder taushetsplikt. I tillegg inneholder den en hel rekke regler om at vi ikke har lov å stille kritiske spørsmål til talerne, stille dem til veggs eller utrykke uenighet med dem.
Utrolig spesielt, men om man ikke skriver under får man ikke bli med.
Enkelt og greit. Så med en litt guffen følelse var det bare å signere.

Det er et noe annet disiplinnivå her enn norske studenter er vant til.
Om vi er for sene til timen, så låses døren og du får fravær.
Får du fravær mer enn to ganger, uten å ha gjort avtale på forhånd risikerer du å være ute av programmet. Det akademiske kvarter er med andre ord blitt skrudd andre veien.

Julepynten er noe voldsom, og på ingen måte tatt ned ennå

Får du beskjed om å møte tolv, så møter du kvart på. Passer meg meget dårlig, harde kår.

Den andre delen av programmet er internshipdelen.
Den skal foregå på mandag og tirsdag hver uke, forhåpentligvis down town!
Me er faktisk fri til å interne hvor som helst, det må ikkje en gang ha en sammenheng med
det programmet en går på - selv om det selvsagt er ein fordel.

I morgen skal vi på en såkalt internship bazaar på American University, altså rett og slett ein slags karrieredag der me møte potensielle arbeidsgivere. 

Starbucks på hvert hjørne!

Vi blir på ingen måte tildelt noe internship - det må fikses selv.
Dette høres heilt grusomt skummelt ut, men det har visstnok aldri skjedd at noen ikke fikk en plass til slutt. Hadde vært flott å vær den første som klarte det, kremt.

Så vår første karaktergivende oppgave var å skrive résumé.
Et résumé er den amerikanske slektningen til en CV, men det ligner ikke så veldig.
I den amerikanske varianten handler det om å få deg selv til å framstå så bra som mulig
og du kan selv velge akkurat hva du vil ha med og hva du vil utelate.

Skolestart i ei svæær kirke - varte i en evighet!

Det er faktisk ikkje lov å ha med alder og sivilstatus i USA, fordi det kan utgjør et diskrimineringsgrunnlag eller noe i den dur.
Så nå har samtlige studenter blitt ferdige med resumeene sine, der vi alle hevder
å være den mest fantastiske skapningen som noen sinne satte sine føtter på jorda.
Herlig.
Foreløbig har jeg nokså lyst å jobbe på Capitol Hill, men vi får se i morgen om det plutselig er noe annet som er fantatstisk spennende.

Utsikten fra rommet mitt - over alle ekornene.

Jeg fikk forresten et meget gledelig og positivt møte med Apple i Georgetown her om dagen.
Wifinettet på Iphonen min har ikke virket en stund. Jeg anntok det hadde noe med sprekken den hadde i siden eller at glasset var knust. Jeg gikk innom Apple for å forhøre meg om hva en reparasjon ville koste. Gutten jeg snaket med slo raskt fast at det måtte være en hardwarefeil - og gav meg like godt en ny telefon, selv om garantien min gikk ut for rundt en måned siden. Hurra!