10 på topp i New York

Springbreak, er en amerikansk ferie som er cirka samtidig som vinterferien i Norge, dog med hakket hyggeligere navn. Nå skal jeg ikke skryte på meg at New York var veldig vårlig, men fantatstisk var det.

Siden jeg nettopp har kjøpt meg kamera har jeg i overkant mange bilder, men fant fram noen for å vise høydepunktene. Ikke akkurat i rangert rekkefølge, men med en utvilsom førsteplass: Besøk av Ola!

 

Den FANTASTISK Lion King Musikalen, der man selvsagt drakk rødvin av Lion King kopp, med sugerør..

Norgesgaver, HURRA!

Amerikansk frokost!

Sightseeing selvsagt, med kart på gamlemåten

Times Square

Empire State Building er obligatorisk og litt angstfyllt.

Mye god mat :)

Central Park <3

Top of the Tower

 Middag med hyggelige mennesker!

Utsikten fra hotellet, The New Yorker

Shopping og Sightseeing

Vår i Februar, ja takk!

På sightseeing i Pentagon

 

Tiden gikk plutselig veldig fort når hverdagen begynnte for alvor her, så blogging har det ikke blitt noe særlig tid til.
I mellomtiden har våren kommet til Washington, eller det vil si, hvertfall sånn innimellom.
Det veksler mellom tjue plussgrader og raskt tilbake til minusgrader. Allikevel, man klager ikke over 20 grader i februar.

Valentinesday var mye ståhei!

I går fikk vi spring break (hurra!), hvilket vil si at midtermene er unnagjort.
Konseptet midterm var det litt vanskelig å få grep på, hvordan dette foregikk og hvilket krav som ble stilt, men det viste seg å være en god gammeldags tentamen. På en og en halv time da.
I motsetning til Universitet hjemme krevdes det ikke tankevirksomhet, men derimot pugging.
Det er spennende å se hvor store forskjellene er på utdanningsformen her og hjemme. Vi er utrolig mye mer akademisk rettet i Norge, fokuset er som regel på drøftingen, tankeprosessen og metoden. Her er fokuset i mye større grad på generisk kunnskap, framstillingsevne og praktiske "skills". Vi hadde en innlevering for rundt to uker siden som var et strålende eksempel, den gikk som følger: Du jobber i department of state og skal gi utenriksministeren et notat om hva USA skal gjøre i Egypt. Kom med et hovedforslag og et sekundærforslag. Siter to talere, to readings og egne kilder. Vi fikk selvfølgelig denne oppgaven akkurat den uka Mubarak gikk av. Formatet, tenkemåten og aktualiteten i oppgaven var en kjempeutfordring for en norsk student som er vant med å kun forholde seg til det evindelige "på den ene siden, på den andre siden".

Robyn

Kurset i Foreign Policy er fremdeles helt strålende. Den siste månedene har vi vært på sightseeing i det Hvite Hus og Representasjonsetasjen til State Departmen. Fått et glimt av Obamas hund, men desverre hverken Obama eller Clinton. Vi har vært på en konferanse om hvorfor Reagen var fantastisk (urk), vært på den kinesiske ambasaden, lært om insurgencies i Mexico og lært om hvordan Eisenhowers presidentperiode påvirket dagens situasjon i Egypt. En nokså divers timeplan med andre ord. Ikke alt er utrolig spennende, men alt i alt er det utrolig bra.

Valentinesgave fra

Jeg også, omsider, fått meg internship. Skolen forsøkte opprinnelig å presse meg inn i en women and politics organisasjon, hvilket de mente ville være aldeles perfekt for meg. Det ble det ingenting av, ettersom læreren min trakk i noen tråder og hjalp meg å få et internship hos Global Financial Intergrity. Det er en tenketank som arbeider med å forebygge korrupsjon og strømmen av ulovlige penger. De båder forsker på temaet, men de assisterer også myndighetene i land som ber om det i å rydde opp i systemene sine. Folkene som jobber for dem er helt fantastiske og de får virkelig oppmerksomhet verden rundt: Det vet jeg ettersom jeg sitter og lager nyhetsbrev for dem som en del av jobben min.
Aftenposten skriver faktisk en del om dem, blant annet når de skriver om Egypt, for eksempel her.

Etter to dager med internship denne uke settes kursen mot NEW YORK! Hurra! Jeg har faktisk vært der en gang tidligere i år, på Robyn konsert i Radio City Hall. Konserten var helt fantastisk gøy! På den turen så vi imidlertid ikke stort annet enn hotellet, konsertlokalet og Times Square, men det var mer enn nok til å forstå at jeg definitivt ville tilbake. Bussen til NY tar tross alt bare ca fire timer og koster 20 $. Da tar man altså China Town Expressen og risikerer å få noe varierende standard på sjåførene. Vi var heldige. De andre jentene fikk en som sang og muligens var full. Litt risiko må man tydeligvis ta.

På onsdag kommer Ola på besøk til New York, for å være der med meg i Spring Break. Jeg gleder meg!

Jeg hadde forresten trodd det skulle bli litt slitsomt å bo i huset til en familie. Det er det ikke. De er verdens hyggeligste og er helt fantastiske å bo hos. Det er egentlig veldig hyggelig å ha kontakt med amerikanere som ikke er en del av collegesettingen også. Jeg lærer (selvsagt) vertinnen min Dana norsk, så nå blir jeg stadig spurt: Hvordan går det? med skikkelig amerikansk aksent.

Superbowl i kantina

Jeg er også blitt veldig glad i byen Washington. Jeg hadde trodd den skulle være nokså kjedelig, men tvert i mot. Washington har mye mer enn jeg trodde å by på. Georgetown både idyllisk og har alt for fristende butikker. Down town finner man alt innen kultur, museer eller forsåvidt også shopping. Ikke minst er Washington gode på mat, og ettersom snart samtlige nordmenn har hatt bursdag etter at vi kom hit har vi fått testet en hel rekke av dem. Jeg klager ikke! I tillegg har Washington en rekke parker som er naturreservat, der man kan gå på tur eller jogge. Det mest overraskende for min del var hvor mye hjort man kan treffe på midt i byen. Ikke er de redd for mennesker heller, merkelige dyr. Her om dagen var jeg nesten nærme nok til å klappe en av dem før den reagerte, da luntet den bare rolig bort.

Når jeg omsider fikk meg et fantastisk internship fikk jeg endelig pustet ut og føler at jeg virkelig er komt i gang. Nå er riktignok halve semesteret over, men det er fremdeles våren igjen. Jeg gleder meg voldsomt til cherryblossom i April!

Snø er skummelt! Hvertfall i Washington..

På amerikansk: full snøstorm

Trafikken stod bom stille

Jeg har ledd hånlig av pysete DC innbyggere som evakuerer skoler og arbeidsplasser fordi det kommer snø. 

Blizzard kaller de det.

Men jeg trekker det tilbake. Alt sammen. 

Hvertfall nesten da.    

                                              

I går var det snø da jeg våknet om morgenen. Greit nok, men jeg håper stadig at våren skal komme rekordtidlig til Washington i år.
Da Metroen vår plutselig stoppet på grunn av komplikasjoner (uff!), skulle hele klassen finne taxier. Det var snø, så det gikk ikke. Julie var handlekraftig, fikk tak i taxi, og plutselig var vi de eneste som hadde komt oss til United States Institute of Peace og en paneldebatt om Haiti. Resten var dratt tilbake til campus.

Fortauet la opp til en trivelig hjemve

Jeg lo av at to centimeter snø kan lamme hovedstaden i USA.

Strømøledningene hang ned i gatene

Snømann

I totiden fikk vi tekstmeldinger om at skolen ville bli stengt fra kl tre fordi det var meldt snøstorm. De fleste amerikanerne i klassen vår, inkludert lærerern, er litt mer
snøvant enn den jevne DC innbygger - så vi avlyste ikke timen.

Da vi kom ut snødde det. Det var forsåvidt skikkelig snødriv, men ikke mer enn Rennesøy hadde på julaften i år. Det var tydeligvis mer enn nok.

Jeg ble sittende på skolen for å lese litt før middag og  ut vinduet var det stadig merkelige lysglimt. Grønne. Generatorcrashes lærte jeg at det var. I tillegg lynte det heftig, tror jeg. Akkurat da var det mest plagsomme en hel haug med studenter som hørtes ut som om de aldri hadde sett snø før. Etter oppførselen å dømme hadde de definitivt ikke det. Deretter begynte blinkingen i lyset da vi spiste middag.

Tre faller over bil, in action

I rundt et minutt var det bekmørkt i spisesalen. Lyset kom på igjen, men de sluttet å vaske opp talerker. Hmm.
Det viste seg at strømmen var gått, men hele skolen går på svære aggregater, som driver alle hovedbyggene.

Fortauet var heller vanskelig å bruke

Etter middag begynte det virkelige eventyret: Da jeg skulle gå hjem. Jeg hadde overhodet ikke tenkt over at trær og strømledninger ikke tåler snø her. Det var tung snø som falt, den klebet seg på alt den traff. Inkludert meg. Innen tre sekund etter at jeg børstet snøen av, var jeg hvit som en snømann igjen.

Tre moser hus

Snøen førte til at svære trær knakk sammen. Jeg har ikke tenkt over at hele
Brandywine Street ligger i en svær allé av sikkert hundre år gamle trær.
Greiner og hele trær knuste biler, garasjer og hus. De sperret gater og smalt i bakken rett forann og bak meg mens jeg gikk så raskt jeg klarte hjemover. Et par ganger var jeg skremmende nærme å bli truffet.

Nesten hjemme, der knaker i trærn

I stedet ble jeg heldigvis bare truffet av smågreiner og snøras fra trærne. Det er allikevel lenge siden jeg har vært så redd. Det var en slags unntakstilstand i gata, der folk bare sprang fortvilet rundt og så på ødelagte hus og biler, mens de snakket med alle som kom forbi.

Det smalt, og der røyk nesten garasjen. Naboens vindu knuste også

Da jeg nærmet meg hjem ropte folk i en hage langs veien på hjelp.

Gasspeis gjør nytten

En mann var blitt truffet av en svær trestamme, og de trengte hjelp til å løfte den vekk. Heldigvis hadde de fått tak i mange, og vi fikk løftet treet bort før ambulansen kom. Det virket heldigvis som det gikk bra med mannen.

Jeg så i avisen i dag at det faktisk hadde vært dødsfall på grunn av et tre som falt over en bil med folk i. I kveld fortalte Dana (som jeg bor hos) at et vennepar av dem hadde fått problemer på vei hjem fra jobb i går. De jobber down town og skulle kjøre George Washington Avenue tilbake. Turen tar vanligvis 45 minutter, i går tok den fjorten, ja 14 timer.  Helt sykt.
Det var så mange svære trær som stadig falt over de store hovedveiene at trafikken stod bom fast. Man hadde også problemer med å få tak i utstyr som kunne løfte dem vekk, fordi de var så tunge. Som sagt, helt krisetilstand.

Rekognisering av skader i dag

Da jeg endelig nærmet meg hjem i går så jeg at akkurat mitt kvartal - det var mørklagt.
Det viser seg at jeg bor i det kvartalet som alltid mister strømmen. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor strømmen går lett når man ser på ledningene som henger mellom husene her. De er tykke, og bærer med andre ord mye snø. Derfor hang de aller fleste av dem i går i livhøyde på meg, hadde røket eller hadde fått et tre over seg.
Noen av dem lå bare og lagte rare lyde i gata.
Heldigvis har Dana og Harry peis! Så det var varmt nok. Fram med lommelykt og stearinlys..

Møtte denne på skolen i dag, noen er glade for snø.

I dag tidlig derimot var det bikkjekaldt. Brr!
Alt program på skolen var avlyst. Og i dag hadde jeg stor forståelse for hvorfor. I likhet med sovesalene på skolen hadde jeg ingen varme, ikke noe varmtvann og ikke noen strøm. I tillegg hadde vi selvsagt ikke internett, så kommunikasjon med skolen var litt innviklet. Takk og pris for tekstmeldinger. Etterhvert måtte jeg komme meg på skolen, rett og slett for å få varmen i meg. I firetiden fikk jeg gladmeldingen om at vi hadde fått strøm her hjemme igjen. Det har de ikke på skolen, stakkar.

Jeg har nå en god del større forståelse for hvorfor innbyggerne i DC får snøpanikk.
Det er fremdeles et paradoks at de håndterer et rakettangrep langt bedre enn snø, men jeg innrømmer at gårsdagens opplevelser var ganske skumle.

Jeg krysser fingrene for at snøen snart forsvinner.
Hovedsaklig fordi folk i DC aldri har hørt om følgende: Måke fortau, gruse eller vinterdekk.

ALLE var ute og måket snø i dag, det var jo fri...

Influensa med amerikanske krefter
Jeg har ikke rukket å skrive noe her på en stund,
egentlig ikke fordi det er så travelt (det er det også),
men hovedsaklig fordi jeg har vært så vannvittig heldig å pådra meg influensa. Usj!
Jeg tror amerikansk influensa har spesialisert seg på å angripe langt større mennesker enn
meg, for jammen slår den kraftig til. Tror ikke jeg har vært så syk på mange år. Heldigvis hadde vi den nasjonale fridagen Martin Luther King Jrs day på mandag,
så jeg har ikke gått glipp av veldig mye program. 
Etter en uke er jeg nå nokså langt på bedringens vei, heldigvis.
Istedet har jeg smittet de jeg bor hos, uff.
De var så utrolig snille med meg da jeg var syk,
så det har jeg skikkelig dårlig samvittighet for.

Jeg har også fått oppleve at USA har en del kraftigere midler å by på enn Norge når det
kommer til vitaminer og medisiner. Dana har gitt meg knallgule piller mot forkjølelesen, som gjorde meg litt ør og ganske mye bedre. Jeg aner ikke hva som var i dem, men hjalp gjorde det.
C-vitamin dosene kommer også i jumbo størrelse. Ikke noe 200 mg her, 1000 mg er minste mulige dose, fire ganger til dagen i følge pilleglasset. Hei som det går.

Paneldebatt om situasjonen i Mexico

Foreign policy kurset

Pensylvania Av. - Capitol i det fjerne

I morgen begynner tredje uka av Foreign Policy kurset. Det vil si det jeg har på plakaten onsdag, torsdag og fredager. Programmet legges opp fra uke til uke, tilpasset hva som er relevant og som skjer akkurat nå. På onsdag hadde vi for eksempel paneldebatt om Tunisia, med eksperter fra Georgetown, tenketanker og folk fra Tunisia. Veldig spennede panel, som var overraskende ensidig positive med tanke på utviklingen i Tunisia nå.

De to siste ukene har vi hørt på USAs utsending til valget i Sør-Sudan og en paneldebatt om situasjonene i nord Mexico, der panelet bestod av deltakere med militær bakgrunn og inngående kjennskap til regionen. Ingen av disse eventene var kun for oss, men var arrangementer læreren vår har fått hos med på som en del av undervisningsopplegget vårt.

Mange av de andre talerne vi har hørt på har vært arrangert kun for oss. Washington har en voldsom tetthet av tenkentanker, i alle former, varianter og alle tenkelige, eventuelt utenkelige, standpunkt. Kuriøst nok har ikke disse tenketankene lov å flagge synspunktene sine (om de vil ha skatteunntaket sitt), så det er det bare personene som arbeider for dem som gjør.
Vi begynte tenketanktureneen hos en av de mest provoserende menneskene jeg noensinne har hørt på

Julie, Elsa og Anne

Ted Bromund hos Herritage Foundation. Han begynte ballet med å si at foreign aid var "a big waste of money", fortsatte med at USA er størst, sterkest og derfor har rett til å gjøre akkurat hva de vil og toppa kaka med "I like afflicting casualities" og "corruption is culture". Spennende fyr.
Selv om han sa mye sykt var han også vannvittig flink, det var kanskje mest skremmende.
Mannen var tidligere direktør for International Relations på Yale, så han kunne sine saker.
Vi europeerne i klassen prøvde å stille ham til veggs så godt vi kunne,
det var heller umulig.

Nå på fredag var vi på Cato Institute og hørte På Ted G. Carpenter. En langt mer balansert fyr som tok til orde for at USA igjen burde praktisere isolasjonisme. Jøss.

Huset eg bor i

I følge ham selv er han ikke isjonlasjonist, men han mente da at USA burde konsentrere sin militære innsats om å forsvare hjemmeteritoriet. Derette kunne man holde på med så mye kulturelle og diplomatiske forbindelser man bare orket, bare man holdt militæret hjemme.
Ganske radikalt motsatt fra den første Ted vi snakket med, han mente USA burde holde orden i verden fordi noen måtte gjøre det og USA er sterkest.
Carpenter var konsekvent i sitt syn også når det kom til Israel og sa rett ut at dette var et land uten strategisk sikkerhetsbetydning for USA og da burde man heller ikke være der.

 Denne uka skal vi på besøk til IMF, på paneldebatt om Haiti, høre en tidligere amerikansk ambasadør til Saudi Arabia og høre den tidligere taleskriveren til Sargent Shriver, stifteren av fredskorpset som døde denne uken. Vi farter rundt på slike timeplaner hver uke, et helt fantastisk opplegg.
Det er en del å lese i forhold til i Norge, ettersom vi har lekser fra dag til dag og ikke bare til eksamen.

Lincol Memorial, laangt unna

Gloseprøver og presentasjoner er akk så plutselig en helt naturlig del av en hver uke igjen.
Evnene fra ungdomskolen er hentet fram fra glemmeboka. Det er også strategien om å hive seg først frampå i enhver diskusjon, spesielt for å skjule at man egentlig ikke har lest og derfor må unngå lærerens spørsmål.

Internshipjakt
Jeg har enda ikke funnet meg internship, det begynner å bli veldig stressende.
I morgen må jeg intensivere jakten ettersom jeg gjerne vil begynne å jobbe så raskt som mulig.
Det er helt opp til oss selv å skaffe oss internship gjennom ordinær søknadsprosess,
så her er det ingen kjære mor. Skal man konkurere med amerikanerne må man være frampå og
100 % villig til å selge seg selv som den beste i hele verden.
Ikke helt som i Norge med andre ord.

Capitol

Folkemord

Blomster på døra i USA :)

I tillegg til det hesblesende programmet i foreign policy og to dager i uken med internship, går torsdag kveld med til å ha elective course. Ikke fordi det er så veldig frivillig, men fordi man selvsagt kan bli deportert (å jadda, den evige trusselen) om man ikke tar nok studiepoeng. Så da tar jeg altså et kurs i folkemord. Vi lærer definisjonen på folkemord og etnisk rensning, lærer om de ulike tilfellene av folkemord og om tvilstilfellene. Det er et nokså uvant fag, men også et veldig spennede fag av samme grunn. Jeg skal ha framføring om Herero folkemordet om et par uker - en hendelse jeg tror jeg knapt har hørt nevnt før..
  

Turistvirksomhet

Ailin og Ioanna

Ellers går helgene med til sightseeing, shopping og turistvirksomhet.

Ole på DunkinDonuts

Chinatown

Alle Smithsonian museene er gratis, hvilket betyr at vi har fri tilgang til en hel haug med fantastiske museer. Til nå har jeg vært på Holocaustmusseet med klassen og på det indianske museet med Ole Christian i dag. Begge museene var fantastisk flott, imponerende bygg og gjennomførte museer. Holocaust museet var selvsagt grusomt, spesielt å stå inni en av togvognene som tok folk til konsentrasjonsleierene. Det nasjonale indianske museet var litt mer et kulturelt senter enn forventet og egentlig litt skuffende, men gøy å ha sett.

Pentagon City

I går gikk dagen med til shopping på Pentagon City kjøpesenteret.
Et helt utrolig svært kjøpesenter. De har ikke nødvendigvis så veldig mye fint, men bare innpakningen, altså senteret selv er en eutentisk amerikansk opplevelse.

Akkurat som på film

Whence og maskotten til American Eagels

Å være i USA er stadig vekk som å befinne seg i en litt uvirkelig "på film" tilværelse.
Spesielt å være på basketkamp på skolen med nasjonalsang, cheerleadere og fulle tribuner på en basketkamp langt nede i college divisjonene.
På bussen til skolen synger bussjåføren. Kantina virker rett som det er som en hvilken som helst high school film, der man selvsagt kun kan spise etter "spis så mye du vil" konseptetet.
Eller på tirsdag morgen, da vi fikk beskjed om at skolen var utsatt en time og at læreren vår ikke kom seg på skolen den dagen, hvorfor - jo det var et islag på gata. Da kan man nemlig ikke gå ut. Priceless!

Inger Lin, Eivind og Elsa på Basketkamp - lager AU logo seff

Mest av alt er det selvsagt alle de små og store tingene man kjenner igjen, som oransje pillebokser, skilt eller for eksempel det hvite hus.

2 cm snø sa du?

Brandywine - skoleveien i stooore snømasser

Det hvite hus var faktisk overraksende lite, Capitol derimot er helt fantastisk imponerende stort.