Snø er skummelt! Hvertfall i Washington..

På amerikansk: full snøstorm

Trafikken stod bom stille

Jeg har ledd hånlig av pysete DC innbyggere som evakuerer skoler og arbeidsplasser fordi det kommer snø. 

Blizzard kaller de det.

Men jeg trekker det tilbake. Alt sammen. 

Hvertfall nesten da.    

                                              

I går var det snø da jeg våknet om morgenen. Greit nok, men jeg håper stadig at våren skal komme rekordtidlig til Washington i år.
Da Metroen vår plutselig stoppet på grunn av komplikasjoner (uff!), skulle hele klassen finne taxier. Det var snø, så det gikk ikke. Julie var handlekraftig, fikk tak i taxi, og plutselig var vi de eneste som hadde komt oss til United States Institute of Peace og en paneldebatt om Haiti. Resten var dratt tilbake til campus.

Fortauet la opp til en trivelig hjemve

Jeg lo av at to centimeter snø kan lamme hovedstaden i USA.

Strømøledningene hang ned i gatene

Snømann

I totiden fikk vi tekstmeldinger om at skolen ville bli stengt fra kl tre fordi det var meldt snøstorm. De fleste amerikanerne i klassen vår, inkludert lærerern, er litt mer
snøvant enn den jevne DC innbygger - så vi avlyste ikke timen.

Da vi kom ut snødde det. Det var forsåvidt skikkelig snødriv, men ikke mer enn Rennesøy hadde på julaften i år. Det var tydeligvis mer enn nok.

Jeg ble sittende på skolen for å lese litt før middag og  ut vinduet var det stadig merkelige lysglimt. Grønne. Generatorcrashes lærte jeg at det var. I tillegg lynte det heftig, tror jeg. Akkurat da var det mest plagsomme en hel haug med studenter som hørtes ut som om de aldri hadde sett snø før. Etter oppførselen å dømme hadde de definitivt ikke det. Deretter begynte blinkingen i lyset da vi spiste middag.

Tre faller over bil, in action

I rundt et minutt var det bekmørkt i spisesalen. Lyset kom på igjen, men de sluttet å vaske opp talerker. Hmm.
Det viste seg at strømmen var gått, men hele skolen går på svære aggregater, som driver alle hovedbyggene.

Fortauet var heller vanskelig å bruke

Etter middag begynte det virkelige eventyret: Da jeg skulle gå hjem. Jeg hadde overhodet ikke tenkt over at trær og strømledninger ikke tåler snø her. Det var tung snø som falt, den klebet seg på alt den traff. Inkludert meg. Innen tre sekund etter at jeg børstet snøen av, var jeg hvit som en snømann igjen.

Tre moser hus

Snøen førte til at svære trær knakk sammen. Jeg har ikke tenkt over at hele
Brandywine Street ligger i en svær allé av sikkert hundre år gamle trær.
Greiner og hele trær knuste biler, garasjer og hus. De sperret gater og smalt i bakken rett forann og bak meg mens jeg gikk så raskt jeg klarte hjemover. Et par ganger var jeg skremmende nærme å bli truffet.

Nesten hjemme, der knaker i trærn

I stedet ble jeg heldigvis bare truffet av smågreiner og snøras fra trærne. Det er allikevel lenge siden jeg har vært så redd. Det var en slags unntakstilstand i gata, der folk bare sprang fortvilet rundt og så på ødelagte hus og biler, mens de snakket med alle som kom forbi.

Det smalt, og der røyk nesten garasjen. Naboens vindu knuste også

Da jeg nærmet meg hjem ropte folk i en hage langs veien på hjelp.

Gasspeis gjør nytten

En mann var blitt truffet av en svær trestamme, og de trengte hjelp til å løfte den vekk. Heldigvis hadde de fått tak i mange, og vi fikk løftet treet bort før ambulansen kom. Det virket heldigvis som det gikk bra med mannen.

Jeg så i avisen i dag at det faktisk hadde vært dødsfall på grunn av et tre som falt over en bil med folk i. I kveld fortalte Dana (som jeg bor hos) at et vennepar av dem hadde fått problemer på vei hjem fra jobb i går. De jobber down town og skulle kjøre George Washington Avenue tilbake. Turen tar vanligvis 45 minutter, i går tok den fjorten, ja 14 timer.  Helt sykt.
Det var så mange svære trær som stadig falt over de store hovedveiene at trafikken stod bom fast. Man hadde også problemer med å få tak i utstyr som kunne løfte dem vekk, fordi de var så tunge. Som sagt, helt krisetilstand.

Rekognisering av skader i dag

Da jeg endelig nærmet meg hjem i går så jeg at akkurat mitt kvartal - det var mørklagt.
Det viser seg at jeg bor i det kvartalet som alltid mister strømmen. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor strømmen går lett når man ser på ledningene som henger mellom husene her. De er tykke, og bærer med andre ord mye snø. Derfor hang de aller fleste av dem i går i livhøyde på meg, hadde røket eller hadde fått et tre over seg.
Noen av dem lå bare og lagte rare lyde i gata.
Heldigvis har Dana og Harry peis! Så det var varmt nok. Fram med lommelykt og stearinlys..

Møtte denne på skolen i dag, noen er glade for snø.

I dag tidlig derimot var det bikkjekaldt. Brr!
Alt program på skolen var avlyst. Og i dag hadde jeg stor forståelse for hvorfor. I likhet med sovesalene på skolen hadde jeg ingen varme, ikke noe varmtvann og ikke noen strøm. I tillegg hadde vi selvsagt ikke internett, så kommunikasjon med skolen var litt innviklet. Takk og pris for tekstmeldinger. Etterhvert måtte jeg komme meg på skolen, rett og slett for å få varmen i meg. I firetiden fikk jeg gladmeldingen om at vi hadde fått strøm her hjemme igjen. Det har de ikke på skolen, stakkar.

Jeg har nå en god del større forståelse for hvorfor innbyggerne i DC får snøpanikk.
Det er fremdeles et paradoks at de håndterer et rakettangrep langt bedre enn snø, men jeg innrømmer at gårsdagens opplevelser var ganske skumle.

Jeg krysser fingrene for at snøen snart forsvinner.
Hovedsaklig fordi folk i DC aldri har hørt om følgende: Måke fortau, gruse eller vinterdekk.

ALLE var ute og måket snø i dag, det var jo fri...

Influensa med amerikanske krefter
Jeg har ikke rukket å skrive noe her på en stund,
egentlig ikke fordi det er så travelt (det er det også),
men hovedsaklig fordi jeg har vært så vannvittig heldig å pådra meg influensa. Usj!
Jeg tror amerikansk influensa har spesialisert seg på å angripe langt større mennesker enn
meg, for jammen slår den kraftig til. Tror ikke jeg har vært så syk på mange år. Heldigvis hadde vi den nasjonale fridagen Martin Luther King Jrs day på mandag,
så jeg har ikke gått glipp av veldig mye program. 
Etter en uke er jeg nå nokså langt på bedringens vei, heldigvis.
Istedet har jeg smittet de jeg bor hos, uff.
De var så utrolig snille med meg da jeg var syk,
så det har jeg skikkelig dårlig samvittighet for.

Jeg har også fått oppleve at USA har en del kraftigere midler å by på enn Norge når det
kommer til vitaminer og medisiner. Dana har gitt meg knallgule piller mot forkjølelesen, som gjorde meg litt ør og ganske mye bedre. Jeg aner ikke hva som var i dem, men hjalp gjorde det.
C-vitamin dosene kommer også i jumbo størrelse. Ikke noe 200 mg her, 1000 mg er minste mulige dose, fire ganger til dagen i følge pilleglasset. Hei som det går.

Paneldebatt om situasjonen i Mexico

Foreign policy kurset

Pensylvania Av. - Capitol i det fjerne

I morgen begynner tredje uka av Foreign Policy kurset. Det vil si det jeg har på plakaten onsdag, torsdag og fredager. Programmet legges opp fra uke til uke, tilpasset hva som er relevant og som skjer akkurat nå. På onsdag hadde vi for eksempel paneldebatt om Tunisia, med eksperter fra Georgetown, tenketanker og folk fra Tunisia. Veldig spennede panel, som var overraskende ensidig positive med tanke på utviklingen i Tunisia nå.

De to siste ukene har vi hørt på USAs utsending til valget i Sør-Sudan og en paneldebatt om situasjonene i nord Mexico, der panelet bestod av deltakere med militær bakgrunn og inngående kjennskap til regionen. Ingen av disse eventene var kun for oss, men var arrangementer læreren vår har fått hos med på som en del av undervisningsopplegget vårt.

Mange av de andre talerne vi har hørt på har vært arrangert kun for oss. Washington har en voldsom tetthet av tenkentanker, i alle former, varianter og alle tenkelige, eventuelt utenkelige, standpunkt. Kuriøst nok har ikke disse tenketankene lov å flagge synspunktene sine (om de vil ha skatteunntaket sitt), så det er det bare personene som arbeider for dem som gjør.
Vi begynte tenketanktureneen hos en av de mest provoserende menneskene jeg noensinne har hørt på

Julie, Elsa og Anne

Ted Bromund hos Herritage Foundation. Han begynte ballet med å si at foreign aid var "a big waste of money", fortsatte med at USA er størst, sterkest og derfor har rett til å gjøre akkurat hva de vil og toppa kaka med "I like afflicting casualities" og "corruption is culture". Spennende fyr.
Selv om han sa mye sykt var han også vannvittig flink, det var kanskje mest skremmende.
Mannen var tidligere direktør for International Relations på Yale, så han kunne sine saker.
Vi europeerne i klassen prøvde å stille ham til veggs så godt vi kunne,
det var heller umulig.

Nå på fredag var vi på Cato Institute og hørte På Ted G. Carpenter. En langt mer balansert fyr som tok til orde for at USA igjen burde praktisere isolasjonisme. Jøss.

Huset eg bor i

I følge ham selv er han ikke isjonlasjonist, men han mente da at USA burde konsentrere sin militære innsats om å forsvare hjemmeteritoriet. Derette kunne man holde på med så mye kulturelle og diplomatiske forbindelser man bare orket, bare man holdt militæret hjemme.
Ganske radikalt motsatt fra den første Ted vi snakket med, han mente USA burde holde orden i verden fordi noen måtte gjøre det og USA er sterkest.
Carpenter var konsekvent i sitt syn også når det kom til Israel og sa rett ut at dette var et land uten strategisk sikkerhetsbetydning for USA og da burde man heller ikke være der.

 Denne uka skal vi på besøk til IMF, på paneldebatt om Haiti, høre en tidligere amerikansk ambasadør til Saudi Arabia og høre den tidligere taleskriveren til Sargent Shriver, stifteren av fredskorpset som døde denne uken. Vi farter rundt på slike timeplaner hver uke, et helt fantastisk opplegg.
Det er en del å lese i forhold til i Norge, ettersom vi har lekser fra dag til dag og ikke bare til eksamen.

Lincol Memorial, laangt unna

Gloseprøver og presentasjoner er akk så plutselig en helt naturlig del av en hver uke igjen.
Evnene fra ungdomskolen er hentet fram fra glemmeboka. Det er også strategien om å hive seg først frampå i enhver diskusjon, spesielt for å skjule at man egentlig ikke har lest og derfor må unngå lærerens spørsmål.

Internshipjakt
Jeg har enda ikke funnet meg internship, det begynner å bli veldig stressende.
I morgen må jeg intensivere jakten ettersom jeg gjerne vil begynne å jobbe så raskt som mulig.
Det er helt opp til oss selv å skaffe oss internship gjennom ordinær søknadsprosess,
så her er det ingen kjære mor. Skal man konkurere med amerikanerne må man være frampå og
100 % villig til å selge seg selv som den beste i hele verden.
Ikke helt som i Norge med andre ord.

Capitol

Folkemord

Blomster på døra i USA :)

I tillegg til det hesblesende programmet i foreign policy og to dager i uken med internship, går torsdag kveld med til å ha elective course. Ikke fordi det er så veldig frivillig, men fordi man selvsagt kan bli deportert (å jadda, den evige trusselen) om man ikke tar nok studiepoeng. Så da tar jeg altså et kurs i folkemord. Vi lærer definisjonen på folkemord og etnisk rensning, lærer om de ulike tilfellene av folkemord og om tvilstilfellene. Det er et nokså uvant fag, men også et veldig spennede fag av samme grunn. Jeg skal ha framføring om Herero folkemordet om et par uker - en hendelse jeg tror jeg knapt har hørt nevnt før..
  

Turistvirksomhet

Ailin og Ioanna

Ellers går helgene med til sightseeing, shopping og turistvirksomhet.

Ole på DunkinDonuts

Chinatown

Alle Smithsonian museene er gratis, hvilket betyr at vi har fri tilgang til en hel haug med fantastiske museer. Til nå har jeg vært på Holocaustmusseet med klassen og på det indianske museet med Ole Christian i dag. Begge museene var fantastisk flott, imponerende bygg og gjennomførte museer. Holocaust museet var selvsagt grusomt, spesielt å stå inni en av togvognene som tok folk til konsentrasjonsleierene. Det nasjonale indianske museet var litt mer et kulturelt senter enn forventet og egentlig litt skuffende, men gøy å ha sett.

Pentagon City

I går gikk dagen med til shopping på Pentagon City kjøpesenteret.
Et helt utrolig svært kjøpesenter. De har ikke nødvendigvis så veldig mye fint, men bare innpakningen, altså senteret selv er en eutentisk amerikansk opplevelse.

Akkurat som på film

Whence og maskotten til American Eagels

Å være i USA er stadig vekk som å befinne seg i en litt uvirkelig "på film" tilværelse.
Spesielt å være på basketkamp på skolen med nasjonalsang, cheerleadere og fulle tribuner på en basketkamp langt nede i college divisjonene.
På bussen til skolen synger bussjåføren. Kantina virker rett som det er som en hvilken som helst high school film, der man selvsagt kun kan spise etter "spis så mye du vil" konseptetet.
Eller på tirsdag morgen, da vi fikk beskjed om at skolen var utsatt en time og at læreren vår ikke kom seg på skolen den dagen, hvorfor - jo det var et islag på gata. Da kan man nemlig ikke gå ut. Priceless!

Inger Lin, Eivind og Elsa på Basketkamp - lager AU logo seff

Mest av alt er det selvsagt alle de små og store tingene man kjenner igjen, som oransje pillebokser, skilt eller for eksempel det hvite hus.

2 cm snø sa du?

Brandywine - skoleveien i stooore snømasser

Det hvite hus var faktisk overraksende lite, Capitol derimot er helt fantastisk imponerende stort.

Imigrasjonsprosessen aka stigespillet

Dere trodde kanskje imigrasjonsprosessen var over bare fordi man har kommet seg inn i USA - å nei nei. Her finnes det stadig ny muligheter for å rykke tilbake til start eller rusje tilbake til midt i prosessen. For min del innebærer det at jeg skal tilbake til flyplassen i dag. Nei, jeg tuller ikke.

Denne prosessen kunne tross alt vært et heltidservev fra begynnelsen av.For de som møtte meg i november, så har ikke prosessen vært mindre frustrerende etter det. Det hele begynte da internasjonal seksjon velmenende stresset oss voldsomt på at vi måtte være raske med å søke om visum og intervju. Vel, ettersom jeg innså at dette raskt kunne forsvinne i innspurten i Arbeidsutvalget så satte jeg i gang ganske med en gang. Dårlig ide. På dette tidspunktet hadde den amerikanske ambasaden et elektronisk eviglangt søknadsskjema som sympatisk nok tømte seg for all informasjon etter tjue minutter. Men på rundt fjerde femte forsøket, godt inni dag to klarte jeg i det minste å nesten nå slutten, nesten.


Når en kom til slutten av en evigvarende søknad, der man selvsagt hadde svart på diverse spørsmål om å være terrorist, folkemorder eller prostituert, så viste det seg at man trengte et SEVIS nummer. Det hadde ingen på internasjonal seksjon sagt noe om, så jeg prøvde et par forskjellige nummer. Dette medførte selvsagt et par ekstra utfyllinger av dette trivelige skjemaet og en hel del frustrasjon.
Hver gang man nærmet seg slutten fikk man beskjed om å fylle ut et skjema.
For å fylle ut dette skjemaet skulle man finne koden på et annet skjema. 
Fantes det noen måte å finne ut hvordan dette skjemaet så ut eller hva det var - neida.
På dette tidspunktet tenkte jeg at UiB egentlig virket nokså fristende, sett opp i mot disse ulidelig store mengdene labyrintkonstruerte byråktratiske prosessene. Rykk tilbake til start.

Etter som jeg bestemte meg for å la det hele ligge fikk vi plutselig SEVIS nummeret i posten.
Wow, der kunne en spart seg for mye informasjon ved bare å være litt bedre opplyst.
Plutselig fikk jeg gjennomført hele søknadskjemaet, som jeg nå kunne utenatt.
Hurra, nesten en stige opp.
I mellomtiden hadde den amerikanske ambasaden sympatisk nok bestemt seg for å gi skjemaet sitt minne, så når man brukte mer enn tjue minutt på å finne et uavhengig vitne på hva jeg skulle i USA (åjadda), så kunne man hente fram igjen opplysningene. Eureka.

Deretter stod bare den overhodet ikke latterlige -reis til Oslo ens ærend for intervju på ambasaden- prosessen igjen. Jeg fikk heldigvis kombinert det med Hamarbesøk før jul. Denne surrealistiske opplevelsen begynner selvsagt med at en må stå nærmere to timer i kø i ti minusgrader på gata utenfor ambasaden. Hver gang man nærmer seg målet, i form av sikkerhetskontrollen, kommer en amerikansk statsborger og tar snarveistigen forbi deg. Jeg holdt forsåvidt nesten på å rykke tilbake til start enda en gang, da jeg av alle ting klarte å ta feil av dagene jeg skulle hatt intervju. Takket være en faktisk hyggelig vakt, så fikk jeg allikevel komme inn - puh! Inne på ambasaden har man selvsagt ikke lov å ha med seg noe annet enn pass og penger - ikke glem penger. Til nå i prosessen hadde et visa allerede kostet 1500 kroner og ytterligere 900 kroner skulle til for i det hele tatt å få komme på intervju.

Deretter fulgte et nokså meningsløst intervju, der man allikevel var nokså bekymret.
Halvparten av de som var forann meg i køen ble nemlig sendt hjem med uforettet oppdrag som følge av bagateller som rift i omslaget på passet eller reiser i bekymringsverdige land.
Jeg hadde ingen av delene og kunne med andre ord passere gjennom nåløyet. Hurra.

Visumet kom i posten som det skulle og varte helt til syvende juni - tid til å reise. Jippi.
Men andre skoledag kunne American University fortelle oss at det slettes ikke er visumet som bestemmer når vi må dra - men dette evig viktige DS 2019 skjemaet. Da skal jeg med andre ord ut langt tidligere. Strålende. Jeg får heller komme tilbake som turist.

Før jeg dro til USA ble jeg advart om en voldsom kø og en omhyggelig prosess på flyplassen. Ettersom jeg reiste første nyttårsdag var det rett og slett ingen kø. Alle i imigrasjonsmyndighetene var mest opptatt av en stor gruppe arabiske studenter som kom tilbake etter ferie hjemme - så det gikk smertefritt. Hadde de bare klart å gjort jobben sin.
Å jadda det stopper ikke. Skolen sjekker nemlig at alle dokumentene våre er i orden.
Jeg fikk den hyggelige mailen om at DS 2019 skjemaet mitt ikke var stemplet, så i dag bærer det tilbake til flyplassen som heldigvis er et godt stykke unna. Hei som det går!
Jeg har ingen forhåpninger om at dagens utflukt skal være smertefri, det er det ingen grunn til å tro.
Jeg håper bare at jeg ikke rykker tilbake til start, igjen.

Det er jammen godt jeg er slikt et tålmodig menneske, ehe.

Dette blir ingen hvilestue!

Vår campus på AU

Jeg innbilte meg at utveksling skulle bli fredelig og bedagelig,
jeg skulle bare surfe inn det siste semesteret av bachelorgraden.
Vel, denne uken har jeg ettertrykkelig fått bekreftet at her er det bare å brette opp armene.

I forgårs fikk jeg omsider flyttet. Selv om det rett og slett var trist å dra fra Bill og Tom så
er det fint å kunne flytte ut av kofferten og kunne kjøpe inn sin egen mat...

Jeg har forretsen akkurat erfart at det var en meget dårlig ide å være skrubbsulten første gang
jeg var på et amerikansk supermarked. Det resulterte hvertfall i at jeg har mat for en stund...

Rommet mitt :)

Min nye venn Tora

Nå bor jeg cirka 15 minutter fra Tenley Campus, som er der undervisningen min foregår.
Jeg er veldig fornøyd med ikke å bo på campus etter å ha sett enkelte av rommene,
men akkurat de første dagene kan det virke litt fristende å bo der alt skjer.
Likevel ville jeg ikke akkurat valgt bort eget soverrom og bad...

På onsdag kom alle de amerikanske studentene som skal gå på Washington Semester Program.
Til sammen er vi ca 365 studenter på programmet, det er visstnok flere enn noensinne.
Dette betyr at selv om vi er mange norske studenter, så er vi under 10 %.
Vi startet ballet i en kjempesvær kirke, utrolig spesielt og veldig amerikansk.
På kurset mitt, Foreign Policy, er vi bare to norske og tilsammen 4 internasjonale studenter.
Resten er hovedsaklig unge amerikanere som er veldrillet i å ivrig rekke opp hånda ved en hver mulighet.

Selv om jeg selvsagt var klar over at grunnlaget for karaktersettingen her er anerledes, så kommer det til å ta tid å vente seg til. Førstkommende onsdag starter vi for eksempel med en prøve, der vi skal sette navn på land og hovedsteder i Europa - etter det fortsetter vi hver uke til vi har unnagjort hele verde.
Hallo barneskolen, men samtidig har vi sikkert godt av det.

Programmet jeg går på består av to deler, som faktisk er nokså separate fra hverandre. Den ene delen er kurset om utenrikspolitikk. Den andre delen er internshipet. Kurset om utenrikspolitikk baserer seg i stor grad på hva som skjer i verden akkurat nå - og så lærer vi teori med utgangspunkt i dette. Vi får ikke noen timeplan for semesteret, men får en mail hver mandag om hva og hvor som er programmet for uka. Dette fordi de rett og slett arbeider fortløpende med å få inn de aller mest spennede talerne.

Julie og Clara går i klassen min

Hele programmet er i stor grad basert på good will fra talerne vi får inn - så i den forbindelse har vi rett og slett fått pent beskjed om å skrive under på en slags code of conduct som blant annet inneholder taushetsplikt. I tillegg inneholder den en hel rekke regler om at vi ikke har lov å stille kritiske spørsmål til talerne, stille dem til veggs eller utrykke uenighet med dem.
Utrolig spesielt, men om man ikke skriver under får man ikke bli med.
Enkelt og greit. Så med en litt guffen følelse var det bare å signere.

Det er et noe annet disiplinnivå her enn norske studenter er vant til.
Om vi er for sene til timen, så låses døren og du får fravær.
Får du fravær mer enn to ganger, uten å ha gjort avtale på forhånd risikerer du å være ute av programmet. Det akademiske kvarter er med andre ord blitt skrudd andre veien.

Julepynten er noe voldsom, og på ingen måte tatt ned ennå

Får du beskjed om å møte tolv, så møter du kvart på. Passer meg meget dårlig, harde kår.

Den andre delen av programmet er internshipdelen.
Den skal foregå på mandag og tirsdag hver uke, forhåpentligvis down town!
Me er faktisk fri til å interne hvor som helst, det må ikkje en gang ha en sammenheng med
det programmet en går på - selv om det selvsagt er ein fordel.

I morgen skal vi på en såkalt internship bazaar på American University, altså rett og slett ein slags karrieredag der me møte potensielle arbeidsgivere. 

Starbucks på hvert hjørne!

Vi blir på ingen måte tildelt noe internship - det må fikses selv.
Dette høres heilt grusomt skummelt ut, men det har visstnok aldri skjedd at noen ikke fikk en plass til slutt. Hadde vært flott å vær den første som klarte det, kremt.

Så vår første karaktergivende oppgave var å skrive résumé.
Et résumé er den amerikanske slektningen til en CV, men det ligner ikke så veldig.
I den amerikanske varianten handler det om å få deg selv til å framstå så bra som mulig
og du kan selv velge akkurat hva du vil ha med og hva du vil utelate.

Skolestart i ei svæær kirke - varte i en evighet!

Det er faktisk ikkje lov å ha med alder og sivilstatus i USA, fordi det kan utgjør et diskrimineringsgrunnlag eller noe i den dur.
Så nå har samtlige studenter blitt ferdige med resumeene sine, der vi alle hevder
å være den mest fantastiske skapningen som noen sinne satte sine føtter på jorda.
Herlig.
Foreløbig har jeg nokså lyst å jobbe på Capitol Hill, men vi får se i morgen om det plutselig er noe annet som er fantatstisk spennende.

Utsikten fra rommet mitt - over alle ekornene.

Jeg fikk forresten et meget gledelig og positivt møte med Apple i Georgetown her om dagen.
Wifinettet på Iphonen min har ikke virket en stund. Jeg anntok det hadde noe med sprekken den hadde i siden eller at glasset var knust. Jeg gikk innom Apple for å forhøre meg om hva en reparasjon ville koste. Gutten jeg snaket med slo raskt fast at det måtte være en hardwarefeil - og gav meg like godt en ny telefon, selv om garantien min gikk ut for rundt en måned siden. Hurra!

Første dag på WSP - norsk koloni

I dag begynte maratonet av informasjonsmøter, som skal vare i rundt tre dager.
De to første dagene er for internasjonale studenter, så kommer amerikanerene på torsdag-
når vi er ferdige å snakke om hvordan de er...

Vi begynte dagen med mingling, mens vi fullførte enda en del av imigrasjonsmaratonet.
Nå er det visstnok ferdig, men jeg vet ikke helt hvorvidt jeg helt tror på den beskjeden flere ganger.
Dagens størsten overraskelse gikk gradvis opp for meg, og mange med meg, mens vi stod ute
i gangen (eventuelt hallen om man vil) og minglet over youghurten med Boston Cream Cake Flavour - det var usannsynlig mange som snakket norsk. Og de bare fortsatte å velte inn døren.

Dette ble ettertrykkelig bekreftet under presentasjonene, da vi ble ropt opp per land:
Norge ble spart til slutt - og da reiste 30 mennesker, og altså en tredjedel oss internasjonale studentene seg. Usj!
I tillegg var en hel del fra Bergen, med UiB og NHH, resten fra UiO.

Fant is på Whole Foods i lunsjen, dette er ca en tredel av utvalget

Jeg var tydelig ikke alene om å tenke usj, for etterhvert kom det fram at omtrent hver eneste av oss norske var nokså skuffet av denne opphopningen. Heldigvis ser vi ut til å være nokså jevnt fordelt,
om man ser bort fra Business-klassen vel og merke.
Vel vel, det var mange hyggelige folk - for i kjent stil klynget vi oss selvsagt sammen i grupper etter
nasjonalitet.

To av tretti, Ole Christian og Fredri

I dag har vi lært at det akademiske kvarter også gjelder i USA, bare andre veien. Begynner forelesningen 12, så møte du kvart på 12. Oich! 
Videre har vi lært at politiet egentlig er snille og at alkoholbruk er farlig - hei som det går.

På slutten av dagen, da de fleste av oss begynte å bli nokså preget av at klokka hjemme var 23,
startet forbredelsen på å søke internship. Jeg har nå følelsen av å ha vært på et utrolig grundig jobbsøkerkurs, american styke. Her gjelder intet annet enn å hevde at du er inkarnasjonen av alt som er fantastisk - og å finne ut hvordan du kan bevise dette. Vi fokuserte på actionverb og andre snodige ting, som tydeligvis er heelt sentrale for å få internshipet med stor I.

Nå har jeg ikke gjort leksene mine til i morgen, og frykter at det faktisk kan få konsekvenser -
vi skal nemelig "work on our resumee" før den store internship-bazaaren på mandag.

Aldri blogg hvertfall!

Hva er det neste, Twitter?
Jeg hadde definitivt aldri trodd jeg skulle blogge et ord i mitt liv,
men har overbevist meg selv om at det er en ok måte å vise dere hvordan
Washington er - uten å spamme facebooken deres med mer og mindre interessant informasjon.

minst 15 kg håndbagasje - behagelig. Heldigvis ble den aldri veid..

 

Både reisen og imigrasjonsprosessen gikk fullstendig smertefritt, ikke noe tull.
Det skyldes nok mye at jeg reiste på new years day og det var det veldig få andre som gjorde,
så hell i uhell at jeg bestilte billetter på feil dato.

Jeg er på plass i Washington DC og bor foreløbig hos paret Tom og Bill.
Jeg ankom rett til new years day festen deres, der omtrent alle hadde en norsk oldemor eller lignende.

Bill er en advokat som Ola har møtt en gang, da han organiserte studietur til Washington.
Tom jobber faktisk med læringsmiljø på alle de store universitetene i USA gjennom et eget konsulentfirma. Da Ola kontaktet Bill for å spørre om han hadde noen tips om å finne bolig, så ble jeg rett og slett invitert til å bo hos ham til jeg hadde funnet et sted jeg var sikker på at var bra.
Det er helt utrolig overveldende hvor gjestfrie disse menneskene er!

Så nå bor jeg i en svær villa i NorthWest av Washington,
rett ved det koselige navnet Friendship Heights.
Tom har sendt ut mail for meg til nabolagslista om noen har et ledig rom eller en ledig leilighet.

Jeg henger på kjøkkenet :)

 

Jeg har fått to-tre tilbud, og skal forhåpentligvis se på to av dem i dag.
Jeg ble kjørt rundt på sighseeting i går, og begge adressene ligge veldig nært campus,
så nå begynner ting å falle på plass - hurra!

Vi leker ikke amerika heller

I morgen begynner informasjonsmøtemaratonen på American University, det er for eksempel satt av to timer til å hente studentkortet -
jeg antar dette blir en ny innføring i amerikansk byråkrati på sitt beste!