Influensa med amerikanske krefter
Jeg har ikke rukket å skrive noe her på en stund,
egentlig ikke fordi det er så travelt (det er det også),
men hovedsaklig fordi jeg har vært så vannvittig heldig å pådra meg influensa. Usj!
Jeg tror amerikansk influensa har spesialisert seg på å angripe langt større mennesker enn
meg, for jammen slår den kraftig til. Tror ikke jeg har vært så syk på mange år. Heldigvis hadde vi den nasjonale fridagen Martin Luther King Jrs day på mandag,
så jeg har ikke gått glipp av veldig mye program. 
Etter en uke er jeg nå nokså langt på bedringens vei, heldigvis.
Istedet har jeg smittet de jeg bor hos, uff.
De var så utrolig snille med meg da jeg var syk,
så det har jeg skikkelig dårlig samvittighet for.

Jeg har også fått oppleve at USA har en del kraftigere midler å by på enn Norge når det
kommer til vitaminer og medisiner. Dana har gitt meg knallgule piller mot forkjølelesen, som gjorde meg litt ør og ganske mye bedre. Jeg aner ikke hva som var i dem, men hjalp gjorde det.
C-vitamin dosene kommer også i jumbo størrelse. Ikke noe 200 mg her, 1000 mg er minste mulige dose, fire ganger til dagen i følge pilleglasset. Hei som det går.

Paneldebatt om situasjonen i Mexico

Foreign policy kurset

Pensylvania Av. - Capitol i det fjerne

I morgen begynner tredje uka av Foreign Policy kurset. Det vil si det jeg har på plakaten onsdag, torsdag og fredager. Programmet legges opp fra uke til uke, tilpasset hva som er relevant og som skjer akkurat nå. På onsdag hadde vi for eksempel paneldebatt om Tunisia, med eksperter fra Georgetown, tenketanker og folk fra Tunisia. Veldig spennede panel, som var overraskende ensidig positive med tanke på utviklingen i Tunisia nå.

De to siste ukene har vi hørt på USAs utsending til valget i Sør-Sudan og en paneldebatt om situasjonene i nord Mexico, der panelet bestod av deltakere med militær bakgrunn og inngående kjennskap til regionen. Ingen av disse eventene var kun for oss, men var arrangementer læreren vår har fått hos med på som en del av undervisningsopplegget vårt.

Mange av de andre talerne vi har hørt på har vært arrangert kun for oss. Washington har en voldsom tetthet av tenkentanker, i alle former, varianter og alle tenkelige, eventuelt utenkelige, standpunkt. Kuriøst nok har ikke disse tenketankene lov å flagge synspunktene sine (om de vil ha skatteunntaket sitt), så det er det bare personene som arbeider for dem som gjør.
Vi begynte tenketanktureneen hos en av de mest provoserende menneskene jeg noensinne har hørt på

Julie, Elsa og Anne

Ted Bromund hos Herritage Foundation. Han begynte ballet med å si at foreign aid var "a big waste of money", fortsatte med at USA er størst, sterkest og derfor har rett til å gjøre akkurat hva de vil og toppa kaka med "I like afflicting casualities" og "corruption is culture". Spennende fyr.
Selv om han sa mye sykt var han også vannvittig flink, det var kanskje mest skremmende.
Mannen var tidligere direktør for International Relations på Yale, så han kunne sine saker.
Vi europeerne i klassen prøvde å stille ham til veggs så godt vi kunne,
det var heller umulig.

Nå på fredag var vi på Cato Institute og hørte På Ted G. Carpenter. En langt mer balansert fyr som tok til orde for at USA igjen burde praktisere isolasjonisme. Jøss.

Huset eg bor i

I følge ham selv er han ikke isjonlasjonist, men han mente da at USA burde konsentrere sin militære innsats om å forsvare hjemmeteritoriet. Derette kunne man holde på med så mye kulturelle og diplomatiske forbindelser man bare orket, bare man holdt militæret hjemme.
Ganske radikalt motsatt fra den første Ted vi snakket med, han mente USA burde holde orden i verden fordi noen måtte gjøre det og USA er sterkest.
Carpenter var konsekvent i sitt syn også når det kom til Israel og sa rett ut at dette var et land uten strategisk sikkerhetsbetydning for USA og da burde man heller ikke være der.

 Denne uka skal vi på besøk til IMF, på paneldebatt om Haiti, høre en tidligere amerikansk ambasadør til Saudi Arabia og høre den tidligere taleskriveren til Sargent Shriver, stifteren av fredskorpset som døde denne uken. Vi farter rundt på slike timeplaner hver uke, et helt fantastisk opplegg.
Det er en del å lese i forhold til i Norge, ettersom vi har lekser fra dag til dag og ikke bare til eksamen.

Lincol Memorial, laangt unna

Gloseprøver og presentasjoner er akk så plutselig en helt naturlig del av en hver uke igjen.
Evnene fra ungdomskolen er hentet fram fra glemmeboka. Det er også strategien om å hive seg først frampå i enhver diskusjon, spesielt for å skjule at man egentlig ikke har lest og derfor må unngå lærerens spørsmål.

Internshipjakt
Jeg har enda ikke funnet meg internship, det begynner å bli veldig stressende.
I morgen må jeg intensivere jakten ettersom jeg gjerne vil begynne å jobbe så raskt som mulig.
Det er helt opp til oss selv å skaffe oss internship gjennom ordinær søknadsprosess,
så her er det ingen kjære mor. Skal man konkurere med amerikanerne må man være frampå og
100 % villig til å selge seg selv som den beste i hele verden.
Ikke helt som i Norge med andre ord.

Capitol

Folkemord

Blomster på døra i USA :)

I tillegg til det hesblesende programmet i foreign policy og to dager i uken med internship, går torsdag kveld med til å ha elective course. Ikke fordi det er så veldig frivillig, men fordi man selvsagt kan bli deportert (å jadda, den evige trusselen) om man ikke tar nok studiepoeng. Så da tar jeg altså et kurs i folkemord. Vi lærer definisjonen på folkemord og etnisk rensning, lærer om de ulike tilfellene av folkemord og om tvilstilfellene. Det er et nokså uvant fag, men også et veldig spennede fag av samme grunn. Jeg skal ha framføring om Herero folkemordet om et par uker - en hendelse jeg tror jeg knapt har hørt nevnt før..
  

Turistvirksomhet

Ailin og Ioanna

Ellers går helgene med til sightseeing, shopping og turistvirksomhet.

Ole på DunkinDonuts

Chinatown

Alle Smithsonian museene er gratis, hvilket betyr at vi har fri tilgang til en hel haug med fantastiske museer. Til nå har jeg vært på Holocaustmusseet med klassen og på det indianske museet med Ole Christian i dag. Begge museene var fantastisk flott, imponerende bygg og gjennomførte museer. Holocaust museet var selvsagt grusomt, spesielt å stå inni en av togvognene som tok folk til konsentrasjonsleierene. Det nasjonale indianske museet var litt mer et kulturelt senter enn forventet og egentlig litt skuffende, men gøy å ha sett.

Pentagon City

I går gikk dagen med til shopping på Pentagon City kjøpesenteret.
Et helt utrolig svært kjøpesenter. De har ikke nødvendigvis så veldig mye fint, men bare innpakningen, altså senteret selv er en eutentisk amerikansk opplevelse.

Akkurat som på film

Whence og maskotten til American Eagels

Å være i USA er stadig vekk som å befinne seg i en litt uvirkelig "på film" tilværelse.
Spesielt å være på basketkamp på skolen med nasjonalsang, cheerleadere og fulle tribuner på en basketkamp langt nede i college divisjonene.
På bussen til skolen synger bussjåføren. Kantina virker rett som det er som en hvilken som helst high school film, der man selvsagt kun kan spise etter "spis så mye du vil" konseptetet.
Eller på tirsdag morgen, da vi fikk beskjed om at skolen var utsatt en time og at læreren vår ikke kom seg på skolen den dagen, hvorfor - jo det var et islag på gata. Da kan man nemlig ikke gå ut. Priceless!

Inger Lin, Eivind og Elsa på Basketkamp - lager AU logo seff

Mest av alt er det selvsagt alle de små og store tingene man kjenner igjen, som oransje pillebokser, skilt eller for eksempel det hvite hus.

2 cm snø sa du?

Brandywine - skoleveien i stooore snømasser

Det hvite hus var faktisk overraksende lite, Capitol derimot er helt fantastisk imponerende stort.